Interkommunalt arkiv for Buskerud, Vestfold og Telemark IKS

En kilde til kunnskap

  • Høy og mørk på genever

    Formannskapet i Larvik mottok i 1841 et brev fra Det Kongelige Norske og Svenske Consulatet i Amsterdam datert 2.mars d.å. Her forteller konsul Geo Fr. Egidius om en grunnstøting utenfor kysten av Nederland med seilskuta Wilhelmine Lucie av Amsterdam. En norsk matros hjemmehørende i Larvik kom til å spille en helt spesiell rolle ved denne hendelsen. Kombinasjonen av genever og sterk tørst gav et uventet resultat.

    Barken Wilhelmine Lucie var en del av ostindiafarten. Fra omkring 1600 hadde europeiske stormakter et monopol på en del varer som bomull, krydder og te – blant annet fra De østindiske øyer i Sør- og Sørøst-Asia. I over 200 år varte tiden med de store handelskompaniene. Skuta var nå på vei tilbake etter en svært vellykket tur og med rik last. Utenfor øya Texel – rett ved terskelen til Nordsjøen – går hun på grunn i det svært vanskelig farevannet Noorderhaaks (også kalt Razende Bol). I brevet omtaler konsulen dette som Hax. Han daterer hendelsen til 26.januar 1841, mens Nederlandse Staatcourant (Nederlandske regjerings Gazette) oppgir det til å være 17.januar.  Skadene var betydelige ifølge Staatscourant, og kapteinen med mannskap valgte å forlate skuta. Det vil si med unntak av en mann; den norske matrosen Nils Christian Berthelsen. Han nektet å følge ordre.
    Neste dag klarte man å trekke skuta av grunn og inn til Nieuwe Diep (nå Den Helder). Om bord var altså Berthelsen. Han måtte så avlegge et løfte om at han ikke hadde noe krav på skuta. Hva hadde skjedd? Var dette en særlig heroisk handling av en norsk matros?  Berthelsen ble kalt inn til konsulatet for å avgi forklaring. Det var i seg selv et problem da matrosen, ifølge konsulen, ”[…] den hele Tid ikke en eeneste dag været ædrue […].” Resultatet av konsulens arbeid avslørte dessuten også noe annet. ”Undersøgelser synes dessverre at bekrefte, at hans modige adferd mest deriverede sig fra Geneveren […].” Her fant man altså forklaringen. Matrosen hadde drukket for mye hollandsk gin og handlet deretter i strid med kapteinens ordre.


    Generelt lå det vesentlige økonomiske interesser i det å berge ei skute og særlig mye sto på spill for ei skute som var forlatt. I slike tilfeller kunne en stor prosentandel av skutas verdi (med last) tilfalle den (de) som utførte en slik handling. Slik situasjonen var med barken Wilhelmine Lucie, er det sannsynlig at den ikke ble regnet som forlatt. Dermed kunne en beruset norsk sjømann ubevisst ha bidratt til en betydelig reduksjon i omkostningene for både handelshus og forsikringsselskap. Var så matrosen berettiget noen belønning?


    Med konsulens hjelp fikk faktisk Berthelsen tilkjent en belønning på 300 gylden fra forsikringsselskapet og handelshuset. Dette beløpet var nok svært avkortet sammenlignet med en normal situasjon, men det gav likevel et bra resultat for en tørst nordmann. Konsulen gav tydelig uttrykk for liten sympati for Berthelsen som person, som han beskriver som ”forfalden til drikk”, men desto større medfølelse for hans forsømte ektefelle og barn hjemme i Larvik.  Han beskriver det slik: ” […] hvor ofte disse sidde hiemme i den største Elendighet, medens faderen her i Suus og duus sætter mer overstyr end han nogensinde har udsigt til at betale.”


    Og det var nettopp det som var problemet. Berthelsen hadde satt seg i betydelig gjeld og selv ikke 300 gylden ville dekke gjelden. Så er det konsulen tar saken i egne hender og handler raskt. Han hevdet at han etter fullmakt allerede hadde ”[…] remitteret Beløpet til hans Kone i Norge […]”. Konsulen hadde med andre ord allerede utført et overføringsoppdrag og var ferdig for sin del. Med statens hjelp hadde han sørget for at matrosens ektefelle og barn i Larvik fikk 200 gylden og Berthelsen selv beholdt 100 gylden. Slik klarte konsulen å hindre kreditorene fra å ta hele beløpet. Han erkjent at dette nok ikke var i tråd med gjeldene rett, men hevdet å ha den moralske retten på sin side.  
    Det er vanskelig å si om denne saken kan kalles hollandsk gin på sitt beste, men en viss assosiasjon til Jeppe paa Bjerget kan spores i møte mellom det komiske og tragiske. Det vites ikke om konsulens ønske for matros Berthelsen gikk i oppfyllelse ”[…] at man maa ønske han aldrig kom tilbage til Norge […].”


    Knut J. Jordheim

    Formidlingsarkivar


     Illustrasjonsfoto : Statsraad Lehmkuhl
    Kilde: Wikipedia, opphavsperson Bertrand Hansen


    Fra det kongelige Norske og Svenske Consulat i Amsterdam 2. Marts 1841 (Pdf)


    Kilder:
    Larvik kommune, formannskap, korrespondanse og saksdokumenter. Deponert ved IKA Kongsberg
    Store Norske leksikon, http://snl.no
    Diederick Wildeman, konservator; Het Scheepvaartmuseum, Amsterdam (Sjøfartsmuseet) http://hetscheepvaartmuseum.nl
    Mariners and Ships in Australian Waters, http://mariners.records.nsw.gov.au